Nora

Lene, Camilla og jeg intervjuet Ellen M. Berg Ottersen fra IKS til undersaken.

- Nei takk, jeg har spist…

Det er ikke bare vekten som forandrer seg. Anoreksi går også mye på det sosiale. Det å unnskylde seg for å slippe å spise blir en vanesak.

- Anoreksi er en sykdom, som styres av et ønske om å bli tynn. Det er både en psykisk og fysisk sykdom. Man får et kontrollert inntak av mat, og matsituasjoner handler etter hvert om å si nei takk, sier Ellen M. Berg Ottersen. Hun er daglig leder for interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS).

Det er ofte psykiske årsaker som fører til anoreksi. Om det skjer noe vanskelig i livet som f.eks. mobbing eller skilsmisse blir anoreksien en løsning på slike problemer.
Det første man legger merke til er at man går ned i vekt.

- Etter hvert blir man blek og ”pjuskete”. Anorektikere endrer ofte oppførsel og blir utålmodige og aggressive. Når man ikke får i seg nok mat blir man lettere sliten og irritabel. Mange anorektikere trekker seg også tilbake sosialt. De takker nei til sosiale ting som kino og fester, og kommer ofte med dårlige unnskyldninger som: ”nei takk, jeg har spist” når tema mat kommer opp, forklarer Ottersen.

Om man har en mistanke om at noen rundt seg har anoreksi er det viktig å hjelpe personen på riktig måte. Det er viktig at man ikke presser personen, og man må tåle å bli avvist. Heldigvis kan man få god behandling for anoreksi, og 82% av dem som har vært alvorlig syke blir friske.

Til UFO-saken om anoreksi snakket jeg med Kari Jaquesson om trening.

- For mye fokus på slanking

Livsstilsmotivator Kari Jaquesson mener det er viktig å fokusere på å holde seg i form, men at så mange ungdommer fokuserer så mye på utseende og trener for å bli tynne synes hun er negativt.

- Hva synes du om at ungdom i dag har så stort fokus på å trene mye og gå ned i vekt?
- Jeg synes det er både positivt og negativt. Det er bra å trene og være fysisk aktiv. Ikke nødvendigvis for å gå ned i vekt, men fordi det er sunt for kroppen. Det er ikke bra at det er så mye fokus på at man skal være tynn. Men fokuset på å holde seg i form er absolutt viktig. I dag må ungdom ta mye mer ansvar enn det de gjorde før.

- Tror du prestasjonspresset fra idrett kan føre til anoreksi?
- Ja det er mulig. Men da må man være disponibel innenfor en spesiell type press. Om man driver med toppidrett på høyt nivå kan det jo forekomme.

- Hvorfor tror du så mange unge jenter og gutter lider av sykdommen anoreksi?
- Jeg tror nok ikke at det er flere nå enn det var før. Men det er mye mer fokus på det. Vi hører oftere om ungdommer under høyt press fra familie og andre som utvikler anoreksi. Men det kan også være veldig mange andre årsaker til at unge jenter og gutter får anoreksi i en ung alder.

- Har du noen tips på hvordan unge mennesker kan holde seg i form, uten å fokusere så mye på å bli tynne?
- Ja, det er rett å slett bare å ikke fokusere på det. Man må ikke fokusere så mye på å se resultater, da kan man fort miste motivasjonen. Om man er jevnt aktiv så vil man etter hvert komme i form. Det er viktig at man gjør noe som man synes er gøy. At man trener sammen med venner for eksempel. Man må bare få ræva i gir og gå i stedet for å ta bussen.

Lene, Camilla, Ida og jeg skrev om anoreksi til UFO sidene i Aftenposten. Lene, Camilla og jeg skrev hovedsaken som var et intervju med Lisa Wold som har hatt anoreksi.

- Så tynn at jeg fikk sår

Hun hadde veldig lyst på kinderegget hun fikk i bursdagsselskapet, men lot være å spise det av frykt for å legge på seg. Da skjønte Lisa Wold at hun hadde et problem.

Lisa Wold (24) er endelig kommet over sykdommen anoreksi. Det tok 5-6 år før hun ble frisk.

- Fra 15-16-årsalderen begynte det å bli ganske alvorlig. Det hele startet med at jeg begynte å trene. Ikke fordi jeg ville gå ned i vekt, men fordi jeg syntes det var gøy. Etterhvert begynte jeg å tenke på vekta, og kuttet ut godteri. Det ble også mindre spising av vanlig mat.

- Hvordan ble det oppdaget at du hadde anoreksi?
- Jeg merket selv at jeg hadde anoreksi, og slet med å spise. Men både familie og venner kom med tilbakemeldinger om at jeg slet med mat og trening, og det var mye om og men før jeg skaffet hjelp. Jeg ringte til IKS (Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser). Jeg ble undersøkt av en lege da jeg var 16 år, men han mente jeg var helt normal. Dette viste seg jo å være feil. Det burde vært flere klinikker i Norge med kompetanse til å hjelpe anorektikere.

- Hvordan var hverdagen?

- Fra morgenen av var det første jeg tenkte på å trene. Jeg ble også veldig flink til å lyve om ting, blant annet om at jeg hadde spist. Hvis jeg i det hele tatt fikk i meg noe mat, var jeg nødt til å dra ut og jogge. Jeg var så tynn at når jeg jogget, laget klærne sår på kroppen. Jeg ble også veldig asosial, fordi når folk skal kose seg sammen, innebærer det nesten alltid mat, og jeg orket ikke finne på flere unnskyldninger for ikke å spise. Så jeg mistet kontakten med gode venner.

Lisa forteller at i en bursdag fikk hun tilbud om et kinderegg. Hun hadde veldig lyst på det, og hun visste at hun ikke ville legge på seg av et kinderegg, men hun takket nei. Da skjønte hun hva hun virkelig slet med.

- Hva veide du på det verste?

- Det vet jeg faktisk ikke. For jeg fikk ikke vite det av legene, blant annet fordi vi ikke skulle fokusere på vekten under behandlingen. Vekten er bare er et symptom på at noe er galt. Men før jeg ble lagt inn, veide jeg 36 kilo!

- Hva var det verste med å ha anoreksi?

- Det verste var nok at jeg skuffet familien min, og at de ble redde og bekymret for meg. Og det var veldig tøft å lære å spise igjen.

Etter fire år i behandling er Lisa i dag helt frisk. Om en uke starter hun i ny jobb som barnevernspedagog for å hjelpe andre mennesker.

- Er du helt frisk nå?

- Ja, nå er jeg helt frisk, smiler Lisa. – Når jeg er med venner, kan jeg sitte og kose meg med deilig mat uten å tenke noe over det. Nå spiser jeg masse kinderegg, sier hun og ler.